Rundt i landets mange kommuner sitter nå (tidligere så) prinsipp- og programfaste politikere - med rusen etter en valgseier i blodet - og forhandler om verv og posisjoner. De fleste steder handler det om ett spørsmål: Hvem skal få ordføreren?
Jeg vil trekke frem det som foregår i min gamle studentby Kristiansand. Dette har i alle år vært en konservativ bastion med borgerlig styre. Bjørg Wallevik var ordfører da jeg studerte der, hennes Høyre hadde flertall sammen med Kr.f. - og muligens noen til. Men etter valget i 2003 fant Kr.f. ut at de ville ha ordføreren, og gikk med på å skifte side og støtte Ap og Sv i stedet - mot at de fikk ha kjedet rundt halsen i fire år. Høyre var ganske sure, og følte seg dolket i ryggen.
Så etter årets valg er ikke samarbeidsklimaet mellom Kr.f. og Høyre så godt i sørlandsbyen. De hadde hatt et solid flertall i bystyret hvis de hadde klart å samarbeide med Fr.p., men i stedet søker partiene mot venstresiden. Og før Kr.f. har fått sagt "vi vil ha ordføreren", har Høyre og Arbeiderpartiet (!) fordelt verv og posisjoner - med støtte fra småpartier. Det straffer seg å skifte side, likeså å være kravstor...
Og nå sier representanter for Høyre og Arbeiderpartiet i Kristiansand følgende: "Vi dolker hverandre ikke i ryggen, vi!". Er det et lite takk-for-sist til Kristelig Folkeparti?
1 kommentar:
Politikk er umulighetenes spill. Er det ikke noe sånt man sier?
Alt er vel mulig da...
Ellers ser man vel en tendens til at AP og Høyre er stadig mer like hverandre. Og at folk ved dette valget har valgt mer radikalt enn før. Et par RV-ordførere har man jo også fått!
Legg inn en kommentar