Hjemme hos Øistein Christoffersen

Bergen har fått nytt byråd, og Nissemann har avlagt vår nye byråd for byggesaker og bydeler Øistein Christoffersen (Fr.p.) et hjemmebesøk. Det ble et veldig hyggelig møte med et åpent og varmt menneske.

- Velkommen til meg! Kom inn, kom inn i mitt lune rede, sier Christoffersen der han står og tar imot meg i døren.

- Jeg har bakt boller og holder på å varme kakao, håper du er sulten!

- Takk for en hjertelig velkomst, Christoffersen. Jeg har noen spørsmål...

- Nei nei, kall meg Øistein. I kveld er vi private, sier byråden.

Jeg takker for det, og henger fra meg jakken i garderoben. På en knaggrekke ved utgangsdøren henger det tre hundehalsbånd, merket med F, Ø og A. Dette lover godt, tenker jeg. Hundeeiere pleier å være lette å prate med.



Jeg finner meg snart til rette i en god lenestol i dagligstuen. Øistein serverer boller og kakao av flotte krus som - innrømmer han beskjedent - han selv har laget på et kveldskurs i porselensmaling han følger. På gulvet står det tre hundeskåler, og byråden legger en bolle i hver skål. Skålene er merket med Fido, Øistein jr. og Ahmed.



- Hvilke hunder er det du har? spør Nissemann.

- Jeg har bare en hund, en Golden Retriever, sier Øistein. - Jeg er så glad i hunder, skjønner du, sier han med et lite smil.

I samme stund kommer en flott blond hund logrende inn i stuen og forsyner seg med bollen i Fido-skålen. Hunden går bort til sin eier og gir ham et takknemlig blikk, før han spiser bollen på veloppdragent maner.

Jeg har neste spørsmål klart, men byråden kommer meg i forkjøpet.

- Liker du stolen, spør han.

- Å ja, her kunne jeg sovnet på flekken!

- Jeg har faktisk innredet stuen som kombinert sove- og oppholdsrom, sier byråden. - Borte i hjørnet der står sovekurvene til Fido, Øistein jr. og Ahmed. Jeg fant tre pene kurver som er gode å sove i, og som kan stables oppi hverandre på dagtid. Både pent og praktisk - kan du ønske deg mer?



Jeg sier meg enig i det, og skal til å spørre mer om sovekurvene da vi blir avbrutt. Inn den halvåpne verandadøren strømmer lyden av latter og lek. Øistein reiser seg, går ut på verandaen og roper ned til noen i hagen. Jeg kan såvidt skimte en stor luftegård med flere hundehus som fyller hele hagen.



- Det er min sønn om er ute og leker. Han er så glad i å være ute, han er faktisk nesten aldri inne. Jeg er så glad i barn, skjønner du. Byråden smiler.

- Er han alene ute? Spør jeg litt bekymret.

- Neida, han har en egen barnepasser. Jeg har engasjert en flyktning som barnepasser, slik at jeg får bedre tid til å drive politikk. Han heter Ahmed og kommer fra Somalia. Jeg er så glad i flyktninger, skjønner du, sier Øistein med et bredt glis.

Nissemann skjønner, jeg takker for god servering og går og finner jakken min. På veien passerer jeg hundehalsbåndene, og grøsser...

* * *

Parallell sak i Bergens Tidende i dag