7. mai 2009

Jeg er [navn fjernet]

Jeg er altså [navn fjernet]. Nå er det på tide å stå frem.

Jeg har blogget på nissemann.blogspot.com i snart fire år, og har det meste av tiden vært "anonym". Dvs ikke sagt navnet mitt. Men jeg har vist bilder av meg selv, familien min, huset mitt, jobben min. Og jeg har registrert domenet nissemann.com i mitt eget navn, slik at halverfarne nettsøkere har kunnet finne navnet mitt med et enkelt whois-søk hos f.eks. domeneshop. Men jeg har likevel ikke skrevet navnet mitt, noe som har medført at du ikke har kunnet søke på [navn fjernet] og få treff på bloggen min.

Nå står jeg altså frem. Det er umulig å leke "anonym" lengre.

Det ble vrient for et par år siden, da jeg sendte inn manipulerte bilder til en humorkonkurranse på nrk.no. Et Google bildesøk på navnet mitt viser både bilder av meg, navnet mitt - og adressen nissemann.com. Jeg valgte likevel å ignorere det når jeg oppdaget det, og fortsatte "anonymt".

Jeg har forøvrig funnet navnet på en del "anonyme" bloggere, det har nærmest gått sport i det. Jeg har fulgt med når Vampus, Avil og Esquil har stått frem med navn. Hjorthen har nå liksom alltid vært seg selv, mens jeg har knekket koden bak Vibeke og Petunia m.fl. Men jeg klarte aldri å finne Bussmannen, Kvitveis eller Lumi - selv om jeg prøvde.

På Facebook bruker jeg samme profilbilde som her på bloggen. Det er selvsagt ikke nødvendig, men jeg liker akkurat det bildet. Det er et bilde som er tatt på et viktig tidspunkt i livet mitt, på et viktig sted og av en viktig person. T-skjorten er av den personlige typen, skjeggveksten er relevant, og dagen var et vendepunkt i livet mitt. Mye symbolikk altså. Flere av vennene mine på Facebook har jeg aldri truffet i "det virkelige livet", bare hatt bloggkontakt med. Dnort, Petunia, Esquil, Hjorthen - kanskje det er flere også. Jeg regner dem for "virkelige venner", og føler at jeg kjenner dem og stoler på dem. Facebook førte altså Nissemann et skritt nærmere [navn fjernet].

Jeg begynte å twitre for et par uker siden. Det gjorde vel de fleste. Jeg regner med at jeg fortsetter med det, det gjør visst ikke alle. Twitter er et fint format å få ut korte tanker, meninger eller spørsmål til et nettverk (ikke venner), og jeg har fått responser som jeg har satt stor pris på der. Du kan følge meg på twitter.com/nissemann, jeg følger både "ekte" venner, nettvenner og interessante fremmede. Her valgte jeg å koble sammen nicket Nissemann med navnet mitt, siden noen kjenner meg som det ene og noen som det andre. Nicket mitt kom plutselig helt inntil ansiktet mitt.

Og så har jeg begynt å blogge om jobbtanker. Jeg skriver om læring og skole på nyskole.blogspot.com, og det er selvsagt under eget navn. Jeg har hatt noen små "fagblogger" tidligere, men det har blitt med noen små forsøk (2-3 innlegg) før interessen vendte tilbake til Nissemann-blogging eller annet fjas. Nå har jeg mer tro på det jeg driver på med, og ser det som naturlig å trekke inn mine erfaringer som Nissemann i både fagbloggen min og jobben min. Da blir det for snålt å ikke "stå frem" som [navn fjernet] her. I tillegg ligger begge bloggene på samme bloggerkonto, noe som gjør at jeg enten må publisere kommetarer som Nissemann eller som [navn fjernet] - felles for hele Blogger-kontoen min.

Jeg er alltid logget inn med min Google-konto. Den styrer bloggen, mailen og rss-readeren min. Nå fungerer den også på YouTube, som jeg bruker daglig både på jobb og privat. Startsiden min er igoogle, der ligger også mine kontoer på Twitter og Facebook. Det er deilig å alltid være logget inn, enten det er på en jobb-pc eller på hjemmemaskinen. Nettverket mitt har blitt en del av meg, en ekstra arm som kan nå langt og fange mye. Å skulle ha to kontoer, en for "seriøst" og en for "tøys" blir for komplisert. Jeg er en enkel mann. Jeg er [navn fjernet].

Kanskje er du en "snoker". Altså en som vet at jeg er [navn fjernet], men som leser den "anonyme" bloggen min for å følge med i hva som rører seg inne i hodet mitt. Jeg har prøvd å ikke mate deg med for mange "hemmeligheter", siden jeg har visst at jeg kan avsløres på bl.a. domenesøk. Og jeg snoker selv, følger med på to-tre blogger som skrives av mennesker jeg har møtt. Artig å se hva de skriver... En av dem fant jeg da jeg snublet over en "sist oppdaterte blogger"-liste der det var et bilde jeg kjente igjen fra Facebook, en annen fant jeg da jeg googlet et sted vi begge hadde en relasjon til. Så for å unngå å mate mine "snokere" står jeg nå frem. Jeg er [navn fjernet], og står for det jeg skriver her - enten du er forelder til elevene mine, nabo, eks-kjæreste eller venn av min mor.

"Sosiale medier" er et begrep som brukes om blogging, facebook, youtube, wikipedia, twitter og lignende steder. Felles for dem er at innholdet skrives av "folk flest", ikke av forfattere eller journalister. De sistnevnte er vant til å bli eksponert, og verner sitt privatliv så godt de kan. Men sosiale medier fungerer litt annerledes, ved at det er helt vanlige mennesker som produserer teksten, bildene og filmene du ser. Jeg har ingen planer om å prøve å være "anonym", derfor outer jeg meg selv på denne måten.

Og poenget med hele denne greia? Nei, det var vel ikke noe annet poeng enn at sosiale medier fører til kortere avstander. For min egen del også til kortere avstand mellom meg selv og nett-kallenavnet mitt...

(Forøvrig kommer jeg til å fortsette å levere tøys og tanker her som jeg alltid har gjort. Seriøse blogger om de nye mediene finnes det mange av andre steder.)

(Og forøvrig 2 kommer jeg til å fortsette med å skjerme mine barn på nettet. De blir ikke omtalt ved ekte navn verken på blogg, facebook eller på andre nettsteder. De får velge selv hvilken profil de vil ha på nettet når de blir gamle nok til det. Men søte bilder kommer jeg til å fortsette med å legge ut - i noen få år til.)

[Redigert 2015: Har valgt å fjerne navnet mitt i dette innlegget slik at denne bloggen blir litt vanskeligere å finne. Målet er at den skal havne litt lengre ned på listen over treff hvis noen googler meg. Det er andre ting de heller kan finne enn disse svadatankene mine.]

22 kommentarer:

vibeke sa...

Og jeg ser at du har akkurat 29 følgere på twitter. Pr i dag, da.

At du knekte koden min er vel ikke særlig overraskende. Matematiske hoder knekker verre koder. Det rimte, faktisk :-)

Burde vi alle stått fram?

Dnort sa...

Tror ikke jeg selv har skrevet etternavnet mitt noe sted på nettet. Men, jeg finnes der med fullt navn...

Nissemann sa...

Vibeke: Jeg synes ikke alle bør stå frem, men jeg har et ønske om å opptre som meg selv i enkelte sammenhenger - f.eks. Facebook og fagbloggen min. Denne tøysebloggen kunne jeg fortsatt å skrive "anonymt", mens Twitter ble litt enten-eller. Jeg syntes ikke det var naturlig å ha to twitterkontoer, dermed var det Twitter som "presset" meg til å stå frem - av praktiske årsaker. Navnet ditt fant jeg ved et kryssøk mellom tre-fire ulike opplysninger på bloggen din, alt vi skriver om oss selv kan brukes som puslespillbiter for å forstå det store bildet.

Dnort: Nei, jeg tror ikke jeg visste etternavnet ditt før du la meg til på Facebook. Men mitt matematiske hode skjønte raskt hva du het til fornavn...

Simen Soltvedt sa...

Jeg støtter deg Niss.. eh Jonny. Jeg tror ikke jeg har røpet deg, Dersom jeg ikke har gjort det, så kan vi kalle det flaks.

På bloggen min, legger jeg ikke ut bilder av ungene mine. Det er bevist. De kommer nok på nettet før eller siden likevel (eldstemann på 8 sysler med tanken på å starte fotoblogg!!)

Navnet mitt verserer mye på nettet. Søk på Google, og det kommer en haug med treff. Mye er fra bloggen min, men også frå jobben min.

Sånn er når teknologien utvikles- vi blir mer og mer digitalt avhengige, og vi har snart ikke noe valg; Stadig flere kommune innfører fullelektroniske arkiv.....

Vel møtt til fremtiden!

Nissemann sa...

Nei Simen, du har ikke røpet meg. Men da jeg linket til din familieblogg for mange år siden, krysset jeg egentlig grensen mellom "fullstendig anonym" og "mulig å oppspore". Nå har jeg tatt konsekvensen helt ut - for min egen del (er ganske enig med deg om ungene).

Petunia sa...

Sterkt!
Synes dette var et flott innlegg:)Har mange ganger lurt på å gjøre det samme, men samtidig har jeg også angret på at ikke jeg ikke laget en mer anonym blogg hvor jeg mer kunne skrive rett fra hjertet (eller leveren alt etter som)...
Kjekt å kunne kjefte og smelle litt uten at aniktet mitt var klistret fast på profilen.
Noen av mine nettvenner, som jeg lenge har hatt kontakt med, har droppet kallenavnet og stått frem med sitt egentlige navn. Kan godt være at jeg følger etter, men det vil være i en ny blogg - tror jeg. Petunia vil alltid være Petunia.
Norge er et lite land og Bergen er en liten by. Det er rart å gå på nærmeste kjøpesenter og bli stoppet av ukjente folk som sier de leser bloggen min.
Litt spesielt (og flaut):P De "unge" har en mye lavere terskel" for å røpe sin identitet på nettet, men alle i min familie blir spurt og godkjenner bildene før de legges ut. Kanskje ikke helt relevant å la en 10 åring bestemme det. Mange vil nok ta en diskusjon på det. Men de to eldste er veldig nettaktive selv, så de skulle nok være lett å finne ut hvem de er.

Det virker som du girer opp her på bloggen din og det er ganske så positivt. Du er kreativ og flink så dette skal bli moro:)
Vet du! Det er alt for få menn i bloggverden. Noen tips til gode blogger???
Ja, du kan jo lage et innlegg på det - Gode blogger av menn for frustrerte bloggdamer:P
Visste du hvem jeg var før jeg lot meg til kjenne på FB???

Nissemann sa...

Sterkt? Takk!

Om jeg ikke girer opp, så girer jeg i hvert fall om...

Hva er vitsen med en helt anonym blogg der du kan skrive alt mulig? Hvis du skal være totalt anonym, kan du jo ikke engang legge ut bilder av utsikten fra nærmeste fjell, skrive for mye om hvilken by du bor i, ting som har skjedd i nærmiljøet osv. Røper du f.eks. en brann i et borettslag som du passerer på vei hjem fra jobb (!), vet jo lokalkjente lesere hvilken retning du bor i. Så dermed blir anonymiteten en kraftig begrensning, mye kraftigere enn den jeg føler nå når jeg skriver under eget navn.

Jeg tror at anonyme blogger har problemer med å tiltrekke seg lesere, fordi dette mediet er spesielt bra for å bygge bro mellom mennesker - og hvem gidder å "bli kjent med" en som vil være anonym?

Anonymitet handler ofte om å ikke være søkbar, det var sånn jeg tolket det i hvert fall. Husk at venner i det virkelige livet har en tendens til å kommentere i bloggen og si sånt som "takk for sist, det var koselig på lørdag" osv. Og da er du også delvis "avslørt", ved at ditt sosiale nettverk begynner å bli synlig. Hvis dine venner har lagt igjen link til en blogg e.l., er det sannsynligvis flere opplysninger å hente der. Alt mellom "anonym" og "helt åpen" er fryktelig vanskelig.

Jeg visste ikke hvem du var før du sendte meg et hint om at du hadde sett meg på Facebook - og at vi hadde felles kjente. Da sjekket jeg gruppen som heter det samme som arbeidsgiveren din, og kjente igjen profilbildet. Jeg visste ca hvor du bodde siden du hadde en del bilder av "fjellet rett bak huset" osv, men da jeg først oppdaget deg trodde jeg faktisk du bodde i Fana/Hamre-området. Kjente ikke igjen vinkelen på bildene da... :)

Menn som blogger ja. Ser at du har solid overvekt av kvinnelige lesere. Jeg tror jeg har litt mer balanse her, i hvert fall når det gjelder lesere som jeg kjenner i virkeligheten. Men det er jo ikke unaturlig. Det ligger noen menn i blogglisten min i høyremenyen, og så har jeg noen til i rss-leseren min. Skal lage en liste siden du etterlyser det.

Er jeg en blogger? Ja, jeg er vel det. Men jeg har ikke noen gruppe-identitet som blogger. Jeg har for eksempel ikke tenkt å delta på Bloggcamp i sommer. Det er like lite aktuelt som en "BT-leserfestival" eller et "Vi som har barn født i oktober 2005-leir". Bloggen er bare mediet, bak bloggen skjuler (eller befinner) det seg høyst ulike bloggere. Jeg leser andre blogger, men bare fordi tekstene og bildene er interessante - ikke fordi det er bloggere som skriver.

vibeke sa...

Interassant samtale mellom deg og Petunia.

I motsetning til Petunia blogger jeg under "riktig" navn, men navnet på bloggen er noe annet. Jeg tenkte først å blogge som spindellett også, men følte at det ble for sært. Jeg vet ikke hvorfor.

Selv har jeg i noen innlegg linket til artikler eller sider der jeg kan identifiseres. Jeg har også tatt skrittet med å si til tidligere klassekamerater i Trondheim at de kan finne meg på blogg. Ellers har jeg vært ganske så restriktiv. Sier ingenting om bloggskriving i mitt lokalmiljø. Det er så veldig lite miljø her - ganske så mye mindre enn Bergen :-) - og jeg vil i alle fall ikke bli stoppa på butikken av folk som leser bloggen. Jeg ble ganske perpleks her i vinter da en journalist i ene lokalavisa her i distriktet hadde oppdaget at jeg stod bad Spindellett.

Petunia etterlyser menn som blogger. Det finnes mange. Selv liker jeg meg aller best på "manneblogger", men på blogglista mi i sidebaren er det vel en overvekt av damer. Feeden min har flere menn, og jeg bør vel oppdatere bloggrollen. Jeg har nok også en god del mannlige lesere. For Petunia kan jeg sterkt anbefale Bridgehill og ikke minst Jacob Arvola. Bridgehill er "moltemyra" mi, og hos Arvola blir jeg helt betatt av tekstene, som er utrolig "malende". Så er det mine "brødre" da: Simen, Ståle og Geir :-) Dessuten følger jeg deg, fordi du er morsom, men også interessant. Jeg leser nok helst blogger som sier noe mer enn hva man har gjort i hagen eller hvordan man har dekorert kjøkkenbordet :-)

Og om jeg skal stå fram helt og fullt? Man får vente å se :-)

Nissemann sa...

Takk for innspill, dette ble et riktig så interessant kommentarfelt. Det er vel litt nytt lesestoff på Nissemannbloggen, men jeg har jo postet både Nissetanker og andre personlige betraktninger tidligere også - innimellom alt det andre.

Og så er det ofte et snert av alvor i både ironi/satire, bildemanipuleringer, poesi og annet jeg pleier å blogge om.

Og husk, Vibeke, at jeg fant deg først - rett etter påske i fjor! :)

Simen Soltvedt sa...

Hmm.. kanskje jeg skal dra til lokalbutikken din Vibeke og proklarmere litt om Spindellett.... :) Forresten var det sjarmerende butikk- en sånn alt-mulig-vi-orker-ikke-dra-til-byen-butikk.

Hjorthen sa...

Jeg tenker det blir Nissemann i fortsettelsen uansett jeg.

Nissemann sa...

Jeg kommer fortsatt til å hete Nissemann med Google-kontoen min, og synes det er greit å ha et kallenavn som er lettere å huske enn Fornavn Etternavn.

Noen bloggere fungerer på nettet under fullt navn, f.eks. Espen Iversen og Martin Bekkelund. Mens f.eks. Vampus fortsatt bruker sitt nick selv etter at hun ble tv-kjendis. For tre år siden ble hun intervjuet av Dagbladet med et anonymisert bilde, nå er hun programleder på TV. Det er en interessant utvikling.

(Hjorthen ble forøvrig kåret til beste blogger i Åpen klasse den gangen i 2005, og holder fortsatt koken. Bra!)

kvitveis sa...

No er det nesten eitt år sidan eg slutta å blogga, etter tre aktive år. I dag var eg inne og såg på statistikken at folk framleis er innom og kikkar hjå meg.
Og så tok eg runden i alle dei gamle bloggane eg brukte å lesa. Og der var du veit du :) Og der oppdager eg at du faktisk har prøvd å finna ut kven eg er, utan å lukkast. Det er eg særs fornøgd med :)
Om ikkje du har klart det, kan det jo henda eg kan opna bloggen att anonymt om lysta skulle melda seg.
Og kvifor anonymt? Fordi då kan eg bruka bloggen slik eg vil, til å skriva alt eg ikkje kan seia høgt til nokon.
Og kvifor skulle nokon vera interessert i å lesa slikt? Vel, eg snik rett som det er i andre sine dagbøker sjølv :)

Nissemann sa...

Nei og nei så morsomt, kjekt å "se" deg igjen Kvitveis! :) Jeg har deg i rss-leseren min (forøvrig Google Reader), i mappen "passive". Det er ikke så ofte det kommer nye innlegg på bloggene i den mappen, men da leses de med stor entusiasme. Så når du blogger igjen, så ser jeg det.

Du er et godt eksempel på anonym blogging, jeg tror ikke du hadde noen kommentatorer som kjente deg. Du hadde heller ikke behov for å nevne hva som skjedde i ditt nærmiljø og som dermed kunne avsløre deg, og brukte vel heller sjelden bilder som kunne identifiseres. Men en sånn blogg klarer ikke jeg å ha, og derfor har jeg altså "stått frem". Uten at det akkurat har havnet på avisenes forsider... Men hvem trenger vel sånne gammeldagse medier når vi har blogg, facebok og twitter? :)

Tenker på deg hver gang jeg ser de hvite blomstene i skogen. Velkommen tilbake - på din blogg eller i min!

kvitveis sa...

Takk :)

Ja, kem treng vel slike gammeldagse medier.. :)

vibeke sa...

No har eg sagt klart frå om kor eg bur i det siste innlegget mitt på bloggen. Det er vel berre eit tidsspørsmål før eg outar heile meg, trur du ikkje? Og kvifor eg plutseleg skreiv nynorsk? Eg jobbar i det offentlege på eit vis. Eg var i det moduset :-)

Nissemann sa...

Eg skjøner kva du meinar med nynorsken, plutselig heng du fast i det moduset - no er det min tur... :)

Det byrja med Facebook for min del. Fleire vener der har eg blitt kjend med som Nissemann, gjennom bloggen eller nettspel. Og på Twitter blei det raskt ein blanding av Jonnyvener og Nissemannvener. Difor sto eg fram, og angrar ikkje på det.

Anonym sa...

Takk for interessant informasjon

Anonym sa...

FUCK DU ER HOMO.

Nissemann sa...

Nei, jeg er faktisk hetro. Glemte jeg å skrive det?

Og du skriver litt dårlig, siden du søkte på "Johnny Eriksen" i Google bildesøk (!) for å finne denne siden. Jeg skriver navnet mitt uten h. Men siden jeg ser at du er elev ved en skole i Bergen (har ip-adressen din...) er det jo håp om at du blir flinkere til både nettsøk og rettskriving i løpet av skolegangen din. Kanskje du til og med blir litt flinkere innen nettvett...

Som sagt, jeg har IP-adressen din. Men jeg gidder ikke å finne ut hvem du er. Denne kommentaren plager meg ikke et gram. I så fall hadde jeg jo bare slettet kommentaren.

L sa...

Eit heilt år tok det før eg såg kommentaren din, eit heilt år! Det vert ikkje så ofte eg kikkar innom den gamle bloggen lenger. Takk for at du kikka innom og la att eit livsteikn :)

Nissemann sa...

"Eg har faktisk ny blogg no"? Og så forventer du at jeg skal klare å finne deg, når jeg bare vet en bokstav i navnet ditt? Eller, egentlig vet jeg jo ikke det en gang... :/