25. mars 2013

Nissemanns matematiske påskeegg 2013

I "den stille uken" maner jeg til ettertanke og meditasjon. Herved presenterer jeg mine seks matematiske påskeegg.


Mine påskeegg er ikke akkurat vanlige egg. Det er snakk om egg med ganske hardt skall. Men hvis du har en skarp hjerne, klarer du nok å knekke dem.

I år har jeg lagt ut mine seks matematikkoppgaver som en selvrettende test. Og hvis du tror det er enkelt av den grunn, så bør du nok tro om igjen. Jeg har laget testen slik at det ikke er mulig å gjette seg til en god vurdering.

Ved å lage påskeegget på denne måten, håper jeg du blir fornøyd med å få vurderingen umiddelbart, og at du ønsker å dele testen (og resultatet ditt) og utfordre dine venner.


Lag gjerne dine egne tester på start.no, det er ganske artig. :)

Og avslutningsvis kan jeg bare si det samme som gravemaskinføreren nedi bakken:


3. mars 2013

Bloddoping, langrenn og gullmedaljer

Den siste uken har jeg sett lite på Ski-VM, men likevel mye om langrenn. Jeg har sett to dokumentarer om doping, og gjort meg opp noen tanker om det. Disse tankene vil jeg samle og dele her.

Bakgrunn:



Dette er to veldig ulike dokumentarer. Den finske dokumentaren er grundig og bygger på innrømmelser, og avslører systematisk doping gjennom minst 30 år (40?). Den svenske er tynnere, og baserer seg på antydninger og spekulasjoner basert på upålitelige kilder og enkeltstående skirenn.

Påstander

Disse to filmene - sammen med andre kilder - gir meg belegg for følgende påstander:

  1. Enkelte land har drevet med systematisk bloddoping av sine beste utøvere gjennom flere tiår
  2. Finland sitt landslag har brukt bloddoping siden 1970-tallet
  3. Finland sitt landslag har brukt EPO siden 1990-tallet
  4. Finland samarbeidet med Russland og Italia om systematisk bloddoping
  5. Utøvere som har prestert godt gjennom mange år (Kirvesniemi, Isometsä, Myllylä) er tatt for bloddoping
  6. Bloddoping er svært effektivt, og kan heve en skiløper fra 20.-30. plass og opp til medaljeplass
  7. I en lang periode fra 70-tallet og til 2001 var det så godt som umulig å avsløre bloddoping gjennom tester i konkurranse
  8. Dersom diagrammet til Bengt Saltin er riktig (side 18 i denne Powerpoint-presentasjonen, eller se dette bildet), steg hemoglobinverdiene til verdenseliten i langrenn jevnt utover 1990-tallet - før de sank plutselig fra 2001. Dette var samtidig med at nye tester kunne avsløre EPO

Hemoglobin

Jeg er ingen lege, men dette er Hemoglobin:

I blodet finnes det et stoff som heter Hemoglobin, og det frakter oksygen rundt i kroppen. Jo mer hemoglobin, jo bedre fungerer kroppen til utholdenhetsidretter. Når cellene ikke lenger får nok oksygen, går de over fra aerob (med oksygen) til anaerob forbrenning (uten oksygen). I anaerob forbrenning produserer musklene melkesyre, og det gjør at kroppen "stivner". Inntak av jern er viktig for å ha et høyt hemoglobin-nivå, og opphold i høyden er en naturlig måte å få Hgb-verdiene til å stige. Det er naturlig variasjon i Hgb-verdiene mellom utøverne, noen har høyere verdier enn andre på grunn av genetiske faktorer.

Bloddoping

Jeg er heller ingen dopingekspert, men dette er min oppfatning av hva bloddoping går ut på:

Bloddoping er å trikse med eget blod for å få høyere Hgb-verdier. Dette gjøres ved å tappe blod fra en idrettsutøver, separere det (sentrifugere slik at de tyngste stoffene synker ned) og fryse ned de røde blodcellene. På et seinere tidspunkt (før konkurranse) føres de røde blodlegemene tilbake til utøverens kropp, og Hgb-verdiene vil øke. Såvidt jeg vet er bloddoping umulig å oppdage gjennom tester, men sterkt varierende Hgb-verdier er en indikasjon på at triksing har funnet sted.

På slutten av nittitallet ble det innført grenseverdier i langrenn. Kvinner med høyere Hgb-verdi enn 16 og menn med høyere enn 17,5 fikk ikke starte i konkurranser. Det er mulig å redusere Hgb-verdien sin ved å drikke mye, eller ved å tynne ut blodet med blodplasma. For høy Hgb-verdi betyr at blodet er tykt, og øker faren for blodpropp.

På 1990-tallet kom EPO, som er et kunstig stoff som får kroppen til å øke produksjonen av røde blodceller. EPO ble mulig å spore på dopingtester rundt år 2001. De finske langrennsløperne som ble avslørt under VM i Lahti 2001 (Isometsä, Myllyle, Kirvesniemi m.fl.) ble avslørt for stoffet Hemohes, som brukes til å skjule EPO i blodet. Men utviklingen fortsetter, og det finnes stadig nye stoffer som virker - og så går det noen år før dopingtestene klarer å oppdage stoffene. Rundt år 2000 kom andre generasjons EPO - NESP. Dette ble Johann Mühlegg tatt for i 2002. Tredje generasjons EPO er CERA, som blant annet mange syklister er tatt for siden 2008.

Effekten av EPO

I 1997 bestemte WADA seg for å forske på effekten av EPO, og prøve ulike metoder for å påvise EPO-bruk i dopingtester. De tok to norske syklister, Gabriel Rasch og Mads Kaggestad, og ga en av dem uskyldig saltvann (placebo) og den andre EPO. Etter kort tid økte prestasjonene til Mads Kaggestad, han orket mer og følge seg mindre sliten. Resultatene er hemmelige, men det er ingen tvil om effekten. Les Kaggestad sin historie her (VG).

Mistanke

Jeg konstaterte noen fakta tidligere i dette blogginnlegget. Siden bloddoping har så stor effekt, var umulig å spore på nittitallet, og siden Norge og Sverige vant mange gullmedaljer i langrenn i denne perioden, er det ganske naturlig å også mistenke norske og svenske utøvere for bloddoping. Jeg liker ikke tanken, men kan heller ikke avvise den. Norske og svenske utøvere kan ha dopet seg. Det er rett og slett den ene av to mulige forklaringer.

Den andre forklaringen er den som kommer fra alle i skimiljøet. Norge og Sverige hadde fortrinn ved å velge ut de beste talentene, trene best, spise best, oppholde seg i høyden og ha best ski. Disse utøverne er Gandalf den Hvite som fekter mot en hel skokk med orker - og vinner. Behagelig tanke, men altså ikke den eneste mulige forklaringen.

Her er en oversikt over medaljefordelingen i langrenn fra 1994 til 2002 (VG).

Mistanken er lagt frem, men ikke bevist på noen måte. Kun en løsning er god nok: Alle utøvere som føler seg  mistenkte og ønsker å bevise sin uskyld, kan legge frem blodverdiene sine. I en lang periode har blodverdiene blitt målt for å avsløre mistenkelige "hopp". Disse dataene er det bare den enkelte utøveren som kan legge frem, fordi det er definert som personopplysninger. Utøvere som ikke vil gjøre dette, mistenker jeg for å ha noe å skjule. Enten eget eller andres juks. 

Blodverdier

Jeg skal gå foran med et godt eksempel. Siden jeg er blodgiver, måles mine Hemoglobin-verdier flere ganger i året av Blodbanken i Bergen. Her er mine tall:

  • 2008: 15,1 - 15,2
  • 2009: 14,8 - 15,4 - 15,0 - 15,2
  • 2010: 15,1 - 15,9 - 15,7
  • 2011: 15,3 - 14,9 - 15,6
  • 2012: 16,2 - 15,3 - 14,8
  • 2013: 15,2
Variasjon fra 14,8 til 16,2 er altså innenfor normalt avvik. Jeg har jo ikke drevet med bloddoping. (Men det sier jo alle...) 


I 2001 la en rekke norske langrennsløpere frem sine blodverdier for Dagbladet. De oppga høyeste, laveste og gjennomsnittelig verdi. Dette er en begynnelse, men ikke godt nok bevis. Kun gjennom å studere verdiene  gjennom flere sesonger er det mulig å avsløre mistenkelige avvik.

Mistenkelige hendelser

Etter at utøvere ble nektet å starte ved for høye blodverdier, oppsto det et forklaringsproblem. For ingen ville jo innrømme at de fikk startnekt på grunn av mulig bloddoping. Både utøvere og arrangører hadde en felles interesse av å holde fakta skjult, og i noen tilfeller har de sammen konstruert en dekkhistorie / avledningsmanøver. Her er noen eksempler:
  • Italienske Manuela di Centa "falt" og skadet foten sin under oppvarming til et verdenscuprenn i Lahti i 1997. Sannheten er at hun hadde mistenkelige blodverdier, avslørt i en uventet blodprøve, og fikk startnekt. Trener og forbund var med på dekkhistorien, og FIS v/ Bengtsson sa det var "ingen problem" med hennes blodprøve. di Centa ble senere valgt inn i den internasjonale olympiske komite (IOC) sitt utvalg av utøvere som kjemper mot doping...
  • Finske Virpi Kuitunen målte for høye blodverdier før et verdenscuprenn i desember 2000 (to måneder før det famøse VM i Lahti). Hun skulle fått startnekt, men fikk lov av det internasjonale skiforbundet (FIS v/ Bengt Erik Bengtsson) å starte likevel - mot at hun brøt underveis. Finnene arrangerte et stavbrudd, og Virpi brøt løpet.
  • Italienske Silvio Fauner målte høye verdier foran verdenscuprennet i Lahti i 1997. Han startet løpet, men måtte bryte på grunn av en tissepause. Kun medaljevinnere blir dopingtestet, pluss noen tilfeldige utøvere lenger nede på resultatlistene.
  • Finske Mika Myllylä ble skremt av at Jari Isometsä ble tatt for doping tidlig i VM 2001, og valgte å stå over flere av distansene - selv om han var stor favoritt på hjemmebane. Han skyldte på sykdom.

Konklusjon

Det er mye skittent i idretten. Finland ble rystet av en bloddopingskandale i langrenn i 2001, mens Russland opplevde det samme i 2002. Danske og norske syklister har innrømmet doping, og selveste vidundermannen Lance Armstrong er mistenkt, anklaget, dømt - og har til slutt også innrømmet - systematisk doping. Alle har benektet doping, noen gjør det selv etter å ha blitt dømt. Doping har fantes i mange tiår i idretten, og finnes fremdeles. Fordi det virker, og fordi mange slipper unna uten å bli avslørt. Dersom alle hadde blitt tatt, hadde jo ingen nye begynt med doping...