Jeg er altså [navn fjernet]. Nå er det på tide å stå frem.
Jeg har blogget på nissemann.blogspot.com i snart fire år, og har det meste av tiden vært "anonym". Dvs ikke sagt navnet mitt. Men jeg har vist bilder av meg selv, familien min, huset mitt, jobben min. Og jeg har registrert domenet nissemann.com i mitt eget navn, slik at halverfarne nettsøkere har kunnet finne navnet mitt med et enkelt whois-søk hos f.eks.
domeneshop. Men jeg har likevel ikke skrevet navnet mitt, noe som har medført at du ikke har kunnet søke på [navn fjernet] og få treff på bloggen min.
Nå står jeg altså frem. Det er umulig å leke "anonym" lengre.
Det ble vrient for et par år siden, da jeg sendte inn manipulerte bilder til en humorkonkurranse på nrk.no.
Et Google bildesøk på navnet mitt viser både bilder av meg, navnet mitt - og adressen nissemann.com. Jeg valgte likevel å ignorere det når jeg oppdaget det, og fortsatte "anonymt".
Jeg har forøvrig funnet navnet på en del "anonyme" bloggere, det har nærmest gått sport i det. Jeg har fulgt med når
Vampus,
Avil og
Esquil har stått frem med navn.
Hjorthen har nå liksom alltid vært seg selv, mens jeg har knekket koden bak
Vibeke og
Petunia m.fl. Men jeg klarte aldri å finne
Bussmannen,
Kvitveis eller
Lumi - selv om jeg prøvde.
På Facebook bruker jeg samme profilbilde som her på bloggen. Det er selvsagt ikke nødvendig, men jeg liker akkurat det bildet. Det er et bilde som er tatt på et viktig tidspunkt i livet mitt, på et viktig sted og av en viktig person. T-skjorten er av den personlige typen, skjeggveksten er relevant, og dagen var et vendepunkt i livet mitt. Mye symbolikk altså. Flere av vennene mine på Facebook har jeg aldri truffet i "det virkelige livet", bare hatt bloggkontakt med.
Dnort,
Petunia,
Esquil,
Hjorthen - kanskje det er flere også. Jeg regner dem for "virkelige venner", og føler at jeg kjenner dem og stoler på dem. Facebook førte altså Nissemann et skritt nærmere [navn fjernet].
Jeg begynte å twitre for et par uker siden. Det gjorde vel de fleste. Jeg regner med at jeg fortsetter med det, det gjør visst ikke alle. Twitter er et fint format å få ut korte tanker, meninger eller spørsmål til et nettverk (ikke venner), og jeg har fått responser som jeg har satt stor pris på der. Du kan følge meg på
twitter.com/nissemann, jeg følger både "ekte" venner, nettvenner og interessante fremmede. Her valgte jeg å koble sammen nicket Nissemann med navnet mitt, siden noen kjenner meg som det ene og noen som det andre. Nicket mitt kom plutselig helt inntil ansiktet mitt.
Og så har jeg begynt å blogge om jobbtanker. Jeg skriver om læring og skole på
nyskole.blogspot.com, og det er selvsagt under eget navn. Jeg har hatt noen små "fagblogger" tidligere, men det har blitt med noen små forsøk (2-3 innlegg) før interessen vendte tilbake til Nissemann-blogging eller annet fjas. Nå har jeg mer tro på det jeg driver på med, og ser det som naturlig å trekke inn mine erfaringer som Nissemann i både fagbloggen min og jobben min. Da blir det for snålt å ikke "stå frem" som [navn fjernet] her. I tillegg ligger begge bloggene på samme bloggerkonto, noe som gjør at jeg enten må publisere kommetarer som Nissemann eller som [navn fjernet] - felles for hele Blogger-kontoen min.
Jeg er alltid logget inn med min Google-konto. Den styrer bloggen, mailen og rss-readeren min. Nå fungerer den også på YouTube, som jeg bruker daglig både på jobb og privat. Startsiden min er igoogle, der ligger også mine kontoer på Twitter og Facebook. Det er deilig å alltid være logget inn, enten det er på en jobb-pc eller på hjemmemaskinen. Nettverket mitt har blitt en del av meg, en ekstra arm som kan nå langt og fange mye. Å skulle ha to kontoer, en for "seriøst" og en for "tøys" blir for komplisert. Jeg er en enkel mann. Jeg er [navn fjernet].
Kanskje er du en "snoker". Altså en som vet at jeg er [navn fjernet], men som leser den "anonyme" bloggen min for å følge med i hva som rører seg inne i hodet mitt. Jeg har prøvd å ikke mate deg med for mange "hemmeligheter", siden jeg har visst at jeg kan avsløres på bl.a. domenesøk. Og jeg snoker selv, følger med på to-tre blogger som skrives av mennesker jeg har møtt. Artig å se hva de skriver... En av dem fant jeg da jeg snublet over en "sist oppdaterte blogger"-liste der det var et bilde jeg kjente igjen fra Facebook, en annen fant jeg da jeg googlet et sted vi begge hadde en relasjon til. Så for å unngå å mate mine "snokere" står jeg nå frem. Jeg er [navn fjernet], og står for det jeg skriver her - enten du er forelder til elevene mine, nabo, eks-kjæreste eller venn av min mor.
"Sosiale medier" er et begrep som brukes om blogging, facebook, youtube, wikipedia, twitter og lignende steder. Felles for dem er at innholdet skrives av "folk flest", ikke av forfattere eller journalister. De sistnevnte er vant til å bli eksponert, og verner sitt privatliv så godt de kan. Men sosiale medier fungerer litt annerledes, ved at det er helt vanlige mennesker som produserer teksten, bildene og filmene du ser. Jeg har ingen planer om å prøve å være "anonym", derfor outer jeg meg selv på denne måten.
Og poenget med hele denne greia? Nei, det var vel ikke noe annet poeng enn at sosiale medier fører til kortere avstander. For min egen del også til kortere avstand mellom meg selv og nett-kallenavnet mitt...
(Forøvrig kommer jeg til å fortsette å levere tøys og tanker her som jeg alltid har gjort. Seriøse blogger om de nye mediene finnes det mange av andre steder.)
(Og forøvrig 2 kommer jeg til å fortsette med å skjerme mine barn på nettet. De blir ikke omtalt ved ekte navn verken på blogg, facebook eller på andre nettsteder. De får velge selv hvilken profil de vil ha på nettet når de blir gamle nok til det. Men søte bilder kommer jeg til å fortsette med å legge ut - i noen få år til.)
[Redigert 2015: Har valgt å fjerne navnet mitt i dette innlegget slik at denne bloggen blir litt vanskeligere å finne. Målet er at den skal havne litt lengre ned på listen over treff hvis noen googler meg. Det er andre ting de heller kan finne enn disse svadatankene mine.]
