Flyktningebølgen, lykkejegere og pisspreik

Etter å ha delt en artikkel av Sven Henriksen på Facebook og fått et par kommentarer på den, valgte jeg å skrive dette svaret. Det kan vel ikke kalles en kommentar, kanskje heller en kronikk. Jeg publiserer den her sånn at andre også kan lese, dele eller kommentere den. Vær gjerne uenig, kom gjerne frem med både fakta og følelser, men vennligst hold trusler og hatefulle ytringer unna mitt kommentarfelt.

Flyktningebølgen i 2015

I 2015 søkte 31.145 personer om asyl (altså beskyttelse) i Norge. Dette utgjør 0,6 % av Norges befolkning på 5,2 millioner. Altså 6 promille. I en bygd med 1000 innbyggere utgjør dette seks personer. Hver person som kom til Norge som asylsøker i fjor, har 167 personer som kan hjelpe vedkommende med å bli integrert. ALTSÅ 167 NORSKE INNBYGGERE FOR HVER ASYLSØKER SOM KOM. Og noen påstår at det kommer altfor mange, og at vi ikke klarer å integrere dem. Jeg gjetter på at de som roper høyest er de som bidrar minst.

Av asylsøkerne i 2015 kom 10.536 fra Syria og 6.987 fra Afghanistan. Det kom også ca 3.000 fra Irak og Eritrea. Altså kom over 23.000 av "migrasjonsbølgen" fra disse landene, eller 75% av alle asylsøkere. Er det disse som er "lykkejegerne" som bare er på jakt etter velstand? Som utsetter barna sine for livsfare på åpent hav bare for å få gratis tannlege? Hva er det de egentlig flykter fra?

Jeg har ikke vært i noen av disse fire landene, men jeg leser og følger med. Her er min relativt faktabaserte beskrivelse av landene som 75% av asylsøkerne altså flykter fra.

Syria: 10.536 asylsøkere

Syria var et relativt velfungerende samfunn frem til 2011. Ikke demokratisk, siden president Assad har arvet makten fra sin far. Men likevel en slags velferdsstat. I 2011 begynte folk å demonstrere i gatene for demokrati og ytringsfrihet, som en del av "den arabiske våren". Denne fredelige protest- og endringsbølgen ble hyllet over hele verden, fredsprisen i 2011 gikk bl.a. til en representant for "den arabiske våren". Men i Syria førte den til borgerkrig, og nå kjemper diktaturet mot flere opprørsgrupper og militser, samtidig som verdensmaktene slipper sine "fredsbomber" fra hver sine skvadroner med jagerfly. Resultatet er at om lag halvparten av befolkningen på 17 millioner er på flukt. 1,5 millioner syrere har søkt tilflukt i Libanon, som har 6 millioner innbyggere. Gjør matematikken selv.

Jeg har ikke vært i Syria, det frister ikke. Men hvis du vil dra, så ta gjerne familien med på sommerferie. Det finnes mange tomme hus som dere kan leie rimelig. Det gjør vel ikke så mye om det mangler en vegg så lenge det er sommer. Det gjør ingenting at det ikke går charterfly dit, dere kan fly til Hellas og fortsette i gummibåt.

Afghanistan: 6.987 asylsøkere

Afghanistan har aldri vært så "velutviklet" som Syria var. De siste 40 årene har landet fungert som slagmark for verdens stormakter. Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Pakistan har støttet ulike grupper til ulike tider, og ekstreme religiøse grupper som Taliban og Al-Qaida har hatt godt fotfeste her. Først i 2014 forlot de (nesten) siste utenlandske soldatene landet, og norske politikere og byråkrati begynte umiddelbart å omtale landet som "trygt". Jeg tviler på om fredsprisvinner Malala Yousafzai fra 2014 er enig.

Jeg har ikke vært i Afghanistan heller, og det frister heller ikke. Til og med norskpoliti nekter å overnatte i Kabul når de returnerer flyktninger dit, fordi det ikke er trygt nok. Og Kabul er den tryggeste delen av landet.

Irak: 2.991 asylsøkere

Irak var et bedritent diktatur frem til 2003, der Saddam Hussein i årevis hadde undertrykket både kurdere og shiamuslimer. Etter hans fall tok shiaene hevn og startet sin egen undertrykking av de andre gruppene. Opprørsgrupper og borgerkrigslignende tilstander holdt landet i et klamt grep helt til sunniene i IS gjorde sin storoffensiv i 2014 og erobret en fjerdedel av landet. Vondt ble verre, og deler av befolkningen lengter nok tilbake til "gode, gamle Saddam" som holdt Irak sammen i en slags velferdsstat. Nei, jeg har ikke vært i Irak. Heldigvis.

Ta med i regnestykket at mange som flykter fra Midt-Østen, er kurdere. Kurderne har aldri hatt sin egen stat, og er verdens største folkegruppe uten egen stat. Området Kurdistan er klemt inne mellom (eller fordelt mellom, alt etter hvordan du ser det) fire sterke stater - Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Fordi disse landene har ulike supermakter som støttespillere, kommer FN dessverre aldri til å opprette et eget land til dem. Saddam Hussein brukte sine kjemiske våpen motdem på 1980-tallet, men ikke engang dette fikk verdenssamfunnet til å gripe inn. Først da Saddam okkuperte vestens bensinstasjon Kuwait, skjedde det noe.

Eritrea: 2.947

Jeg er ikke ferdig. Eritrea er et skikkelig møkkaland, kanskje et av verdens verste. Det har vært gjennom en lang og blodig frigjøringskrig og flere konflikter med nabolandet Etiopia. Eritrea blir kalt "Afrikas svar på Nord-Korea", er helt uten fri presse, ytringsfrihet finnes ikke og er erstattet med sensur og tortur. Unge mennesker i Eritrea pålegges militærtjeneste for diktaturet på ubestemt tid og til luselønn. Nei, jeg har ikke vært i Eritrea heller. Gudskjelov.

Og resten

Dette er ikke alt. Dette er bare 75%. Resten heter Libya, som er fullstendig destabilisert etter bl.a. norske "fredsbomber" og har et IS på fremmarsj. Iran, som er et av de mest kvinneundertrykkende og religiøst intolerante regimene i verden. Gaza, som i praksis er et fengsel bebodd av flyktninger fra okkuperte områder, kontrollert av en 6 meter høy betongmur med en hær som vokter alle grensene og to ganger de siste årene har bombet dette tett bebodde området (1,7 millioner mennesker på mindre areal enn Bergen kommune). Yemen, også et regime der du ikke ønsker å sende noen du er glad i. Sør-Sudan, verdens yngste land som allerede er gjennomsyret av korrupsjon og urettferdighet. Vest-Sahara, okkupert og undertrykket av Marokko i 40 år. Mali, også et land der terrorister herjer - som Norge merket da Statoils anlegg i In Amenas ble angrepet i 2013. Og nå har jeg enda ikke begynt på de fattige landene - dette var bare noen av de mest grusomme.

Barnas fredsmonument

Verden er et forferdelig sted for veldig mange mennesker. I Kristiansand Dyrepark ligger "Barnas fredsmonument", med en flamme som skal brenne helt til alle verdens barn kan vokse opp i fred. Rundt flammen ligger det steiner med navn på land der det er krig. Steinen skal snus når det blir fred i landet. Jeg tror ikke de bruker så mye tid på å snu steiner, men de må dessverre lage nye av og til. Nå har ikke Redd Barna økonomi til å la flammen brenne lenger. Krig er visst mer lønnsomt enn fred.

Avslutning

Noen stemmer på et parti som vil kutte bistand. Deretter uttaler de at de heller vil "hjelpe dem der de er". Beklager, vi hjalp dem ikke da de var der. Nå er de her.

Noen sier at de ikke vil ha asylsøkere hit, fordi det ikke er de svakeste gruppene som flykter. Samtidig kjemper de for å holde tallet på kvoteflyktninger (valgt ut av FN) så lavt som mulig. Dette er ikke nødvendigvis rasisme, men det er vanskelig å ikke kalle det egoisme.

Ikke smil og kall meg "blåøyd" når jeg vil bruke min energi, min kunnskap og mine ressurser på å gjøre verden til et bitte litt bedre sted for mennesker som søker beskyttelse her i Norge.

Du trenger ikke å bruke mye tid på å skrive et motsvar til dette. Bruk heller litt av din tid til å lese historie og beskrivelser fra øyenvitner. Og bruk resten til å hjelpe de som trenger hjelp - der du er.

Kilder:

• UDI.no, statistikk over personer som søkte beskyttelse (asyl) i 2015
• hlsenteret.no, Senter for studier om Holocaust og livssynsminoriteter
• Politiets Utlendingsenhet sin uttalelse til Klassekampen i januar 2016 om retur til 
• Dyreparken.no, om Barnas fredsmonument
• Diverse nettaviser
• Wikipedia (befolkningstall, areal, årstall m.m.)