17. mai 2009

 
 

Vi hadde en flott 17. mai-feiring, med barnehagetog, is, rømmegrøt og pølser!

Norsomt = norsk humor på Twitter

Jeg er en "kvitrer", altså en bruker av Twitter. Jeg kvitrer om politikk, samfunn, filosofi, læring og skole, og litt av privat karakter også - hvis jeg tror det kan ha verdi for noen andre. Du finner mine kvitringer her.

Twitter er et mikroblogg-system der du kan sende ut meldinger på inntil 140 tegn (litt kortere enn en sms) til alle dine følgere. Jeg har rundt 50 følgere, og følger litt færre selv. Mine 50 følgere vil få opp mine meldinger neste gang de logger inn eller oppdaterer siden. De kan svare til meg (så alle kan se) ved å skrive @nissemann i sin melding, da vil også mine følgere kunne se den meldingen.

Twitter er spesielt fint for å slenge ut et spørsmål og få svar fra noen som kan det. Jeg vet at jeg følges av høyst kompetente følgere, derfor bruker jeg Twitter til både å dele ideer og be om respons.

Twitter har et system som heter hashtags. Det vil si at alle som kvitrer om det samme kan legge inn en kode, slik at du som bruker kan lese ulike personers synspunkter om samme sak. Ett eksempel er konferansen "Norsk konferanse for IKT i utdanning og læring", som foregår i Trondheim akkurat nå. Et twittersøk på #nkul gir en fin liste over synspunkter fra deltagere på konferansen.

I dag har jeg laget en ny #hashtag, nemlig #norsomt. Jeg håper dette kan bli en samlebetegnelse på norsk humor på Twitter, og anbefaler deg til å merke morsomme kommentarer med #norsomt neste gang du kvitrer. Det finnes allerede en #hashtag for Twitteratur, nemlig #twl.

Og nei, du trenger ikke en egen Twitterkonto for å lese andre sine kvitringer. Men du må ha en egen konto for å få satt opp en liste over kvitrere du vil følge med på. Du trenger selvsagt ikke å kvitre selv for å følge med på andre, og hele greia er selvsagt gratis.

Kvitres?

Alle veier fører til...

 

Dårlig dag i nettbanken

Jeg er [navn fjernet]

Jeg er altså [navn fjernet]. Nå er det på tide å stå frem.

Jeg har blogget på nissemann.blogspot.com i snart fire år, og har det meste av tiden vært "anonym". Dvs ikke sagt navnet mitt. Men jeg har vist bilder av meg selv, familien min, huset mitt, jobben min. Og jeg har registrert domenet nissemann.com i mitt eget navn, slik at halverfarne nettsøkere har kunnet finne navnet mitt med et enkelt whois-søk hos f.eks. domeneshop. Men jeg har likevel ikke skrevet navnet mitt, noe som har medført at du ikke har kunnet søke på [navn fjernet] og få treff på bloggen min.

Nå står jeg altså frem. Det er umulig å leke "anonym" lengre.

Det ble vrient for et par år siden, da jeg sendte inn manipulerte bilder til en humorkonkurranse på nrk.no. Et Google bildesøk på navnet mitt viser både bilder av meg, navnet mitt - og adressen nissemann.com. Jeg valgte likevel å ignorere det når jeg oppdaget det, og fortsatte "anonymt".

Jeg har forøvrig funnet navnet på en del "anonyme" bloggere, det har nærmest gått sport i det. Jeg har fulgt med når Vampus, Avil og Esquil har stått frem med navn. Hjorthen har nå liksom alltid vært seg selv, mens jeg har knekket koden bak Vibeke og Petunia m.fl. Men jeg klarte aldri å finne Bussmannen, Kvitveis eller Lumi - selv om jeg prøvde.

På Facebook bruker jeg samme profilbilde som her på bloggen. Det er selvsagt ikke nødvendig, men jeg liker akkurat det bildet. Det er et bilde som er tatt på et viktig tidspunkt i livet mitt, på et viktig sted og av en viktig person. T-skjorten er av den personlige typen, skjeggveksten er relevant, og dagen var et vendepunkt i livet mitt. Mye symbolikk altså. Flere av vennene mine på Facebook har jeg aldri truffet i "det virkelige livet", bare hatt bloggkontakt med. Dnort, Petunia, Esquil, Hjorthen - kanskje det er flere også. Jeg regner dem for "virkelige venner", og føler at jeg kjenner dem og stoler på dem. Facebook førte altså Nissemann et skritt nærmere [navn fjernet].

Jeg begynte å twitre for et par uker siden. Det gjorde vel de fleste. Jeg regner med at jeg fortsetter med det, det gjør visst ikke alle. Twitter er et fint format å få ut korte tanker, meninger eller spørsmål til et nettverk (ikke venner), og jeg har fått responser som jeg har satt stor pris på der. Du kan følge meg på twitter.com/nissemann, jeg følger både "ekte" venner, nettvenner og interessante fremmede. Her valgte jeg å koble sammen nicket Nissemann med navnet mitt, siden noen kjenner meg som det ene og noen som det andre. Nicket mitt kom plutselig helt inntil ansiktet mitt.

Og så har jeg begynt å blogge om jobbtanker. Jeg skriver om læring og skole på nyskole.blogspot.com, og det er selvsagt under eget navn. Jeg har hatt noen små "fagblogger" tidligere, men det har blitt med noen små forsøk (2-3 innlegg) før interessen vendte tilbake til Nissemann-blogging eller annet fjas. Nå har jeg mer tro på det jeg driver på med, og ser det som naturlig å trekke inn mine erfaringer som Nissemann i både fagbloggen min og jobben min. Da blir det for snålt å ikke "stå frem" som [navn fjernet] her. I tillegg ligger begge bloggene på samme bloggerkonto, noe som gjør at jeg enten må publisere kommetarer som Nissemann eller som [navn fjernet] - felles for hele Blogger-kontoen min.

Jeg er alltid logget inn med min Google-konto. Den styrer bloggen, mailen og rss-readeren min. Nå fungerer den også på YouTube, som jeg bruker daglig både på jobb og privat. Startsiden min er igoogle, der ligger også mine kontoer på Twitter og Facebook. Det er deilig å alltid være logget inn, enten det er på en jobb-pc eller på hjemmemaskinen. Nettverket mitt har blitt en del av meg, en ekstra arm som kan nå langt og fange mye. Å skulle ha to kontoer, en for "seriøst" og en for "tøys" blir for komplisert. Jeg er en enkel mann. Jeg er [navn fjernet].

Kanskje er du en "snoker". Altså en som vet at jeg er [navn fjernet], men som leser den "anonyme" bloggen min for å følge med i hva som rører seg inne i hodet mitt. Jeg har prøvd å ikke mate deg med for mange "hemmeligheter", siden jeg har visst at jeg kan avsløres på bl.a. domenesøk. Og jeg snoker selv, følger med på to-tre blogger som skrives av mennesker jeg har møtt. Artig å se hva de skriver... En av dem fant jeg da jeg snublet over en "sist oppdaterte blogger"-liste der det var et bilde jeg kjente igjen fra Facebook, en annen fant jeg da jeg googlet et sted vi begge hadde en relasjon til. Så for å unngå å mate mine "snokere" står jeg nå frem. Jeg er [navn fjernet], og står for det jeg skriver her - enten du er forelder til elevene mine, nabo, eks-kjæreste eller venn av min mor.

"Sosiale medier" er et begrep som brukes om blogging, facebook, youtube, wikipedia, twitter og lignende steder. Felles for dem er at innholdet skrives av "folk flest", ikke av forfattere eller journalister. De sistnevnte er vant til å bli eksponert, og verner sitt privatliv så godt de kan. Men sosiale medier fungerer litt annerledes, ved at det er helt vanlige mennesker som produserer teksten, bildene og filmene du ser. Jeg har ingen planer om å prøve å være "anonym", derfor outer jeg meg selv på denne måten.

Og poenget med hele denne greia? Nei, det var vel ikke noe annet poeng enn at sosiale medier fører til kortere avstander. For min egen del også til kortere avstand mellom meg selv og nett-kallenavnet mitt...

(Forøvrig kommer jeg til å fortsette å levere tøys og tanker her som jeg alltid har gjort. Seriøse blogger om de nye mediene finnes det mange av andre steder.)

(Og forøvrig 2 kommer jeg til å fortsette med å skjerme mine barn på nettet. De blir ikke omtalt ved ekte navn verken på blogg, facebook eller på andre nettsteder. De får velge selv hvilken profil de vil ha på nettet når de blir gamle nok til det. Men søte bilder kommer jeg til å fortsette med å legge ut - i noen få år til.)

[Redigert 2015: Har valgt å fjerne navnet mitt i dette innlegget slik at denne bloggen blir litt vanskeligere å finne. Målet er at den skal havne litt lengre ned på listen over treff hvis noen googler meg. Det er andre ting de heller kan finne enn disse svadatankene mine.]

Petunia

Vårvarmen lar vente på seg i Bergen. Så hva gjør så Petunia nå før 17. mai-sesongen? Joda, hun står og viser seg frem i et bed i Bergen. (Eller er det en snegle som bærer på en gramofon?)

(Dette er en bloggrespons til Petunia sitt innlegg om en nissemann hun tok bilde av. Jeg har kjent Petunia i et par år, vi er venner på facebook og bor i samme skolekrets, vi bruker samme nærbutikk og samme turområde - men har likevel aldri snakket sammen IRL)

Onsdag kveld er kabalkveld

Spotify spiller en jazz-kanal
Her sitter jeg og legger kabal
Bloggen er lyrikkboka mi
Jeg snur en kløver ni

"Paper moon" og "All of me"
Deilig jazz og poesi
Jeg snur kort med stor respekt
Og finner ruter knekt

Kortspill er morsomt med gode venner
Jeg prøvde å invitere alle jeg kjenner
Men jeg fant ingen å dra med
Der kom hjerter dame

Pokerfjes og bordet fanger
Jeg melder pass mange ganger
Men all den kos og hygge jeg har
Er seks i spar

Kortstokken krymper og spenningen øker
Om dette kunne jeg skrevet bøker
Men i kveld blir det ingen poker
Jeg snudde visst en joker

Jeg snur og vender, men så er det stopp
I kveld vil ikke kabalen gå opp
Kanskje jeg kunne ha spart meg for bryet
Jeg har visst en dame for mye

Nissemann 2009
Gjenbruk er tillatt med kildehenvisning til nissemann.com

Nissemanns dagdriver-kurs

Dette kurset er tilegnet Martin, en lærevillig dagdriver-elev. Inspirasjonen kommer fra en legendarisk historie på Hustad leir midt på 90-tallet, om en skikkelig dagdriver. En dag fant arbeidslederen han sovende på rommet sitt etter lunsj. Da dagdriveren hørte at det kom noen, snurret han rundt i sengen og løftet en planke opp til øyet for å sikte. "Jo da, det var det jeg visste - den var litt skjev!"

Her er mine 10 beste dagdrivertriks. Bruk dem med forsiktighet, og ikke si at du har lært det av meg.

1. Når du går gjennom gangene, må du gå fort. Du må også bære på noe, slik at du viser at du holder på å jobbe. Min favoritt er et A4-ark med noen få linjer med tekst på. Du må ikke brette arket sammen, da ser alle at det er dit eget. Men du må holde arket på langsiden, slik at du helt tydelig er på vei til en kopimaskin eller ei posthylle.
2. Hvis de rundt deg tror du har teknisk innsikt: Kryp inn under databordet og lat som du skrur på baksiden av en PC. På gulvet rundt deg bør det ligge noen kabler eller ledningsstumper, skrujern og avbitertang. Da ser du både viktig og travel ut, og ingen har lyst til å avbryte deg med dumme spørsmål.
3. Det er flere ting det går an å bære på. Hvis du har litt teknisk innsikt, kan du bære på en PC (stasjonær!) eller en kasse med kabler. Pass på at du lar noen "greske" kabler ligge på toppen, for eksempel sånne strømledninger som ikke passer i kontaktene her i Norge. Da tror alle at du er på vei for å løse et problem, og vil ikke stoppe deg eller spørre hva du driver med. ("Jeg skjønner det sikkert ikke uansett").
4. Ikke sett deg ned et sted med en bærbar PC, det funker ikke! Alle kommer bare til å tro at du er på Facebook…
5. Sett deg ned ved en stasjonær PC og få frem en feilmelding. På skoler i Bergen pleier ikke det å ta lang tid… Når du har fått frem feilmeldingen, kan du sitte og stirre tankefullt ut i luften med en litt bekymret rynke i pannen. Ha gjerne et ulinjert A4-ark ved siden av deg (finner du i nærmeste printer) der du har skrevet ned uttrykk som "C:\Windows\System32" og "Unable to locate boot disk, system failure". Hvis du trykker litt på tastaturet, kommer det en pipelyd. Det burde holde de fleste unna. Hvis sjefen spør hva du driver med, babler du noe om Helpdesk og fjernstyring, men husk å understreke at det ikke kommer til å bli dyrt.
6. Bær på en stabel med bøker. Både skolebøker og annen litteratur gjør nytten. NB! Ikke prøv deg på James Joyce og Dostojevskej, det blir for "tungt" til å være troverdig. Husk at du kan sette fra deg bokstabelen på et lager eller i en hylle et sted, og så gå tilbake og hente flere. Etter en stund snur du og bærer bøkene tilbake.
7. Jeg tror det funker å bære på en bossekk eller to, jeg kjenner i hvert fall en renholder som pleier å få det til å se travelt og viktig ut.
8. Utpå våren når det begynner å bli varmt kan du ta med deg malingsspann, kjeledress og stige utendørs. Du klatrer opp på taket - og legger deg til å sove. Hvis du har en mistenksom sjef, kan du heise opp stigen etter deg. Dette funket veldig bra da jobben min fikk bygget et loft over kopirommet. Før spiraltrappen var montert, var det bare å klatre opp stigen og heise den opp etter deg. Ingen ante at det var noen der oppe... Etter at trappen kom, måtte jeg sperre den av med sånt plastbånd som politiet bruker for å få være i fred der oppe.
9. Få tak i et speilreflekskamera. Det trenger ikke være digitalt, og du trenger heller ikke veske til det. Heng det rundt halsen og gå rundt på jobben og se deg rundt. Hvis noen kommer mot deg, skrår du ut til siden og begynner å ta bilder av ett eller annet. Det får de fleste til å skygge banen.
10. Lat som om du rydder et lager. Det betyr at du må spre mange ting utover på gulvet utenfor lageret, og romstere litt rundt inne i hyllene. Når du har holdt på med det lenge nok, kan du stue alt tilbake på plass og si at du har ryddet. Dette er ganske slitsomt til dagdriving å være, så du bør ikke gjøre det for ofte.

Har du flere tips? Legg gjerne igjen en kommentar!

Er du en tidligere arbeidsgiver? I så fall er denne teksten ren fiksjon...