Jeg tenker på sko absolutt hele dagen. Om kvelden når jeg skal sove, håper jeg at jeg kan gå i skobutikken neste dag. Om natten drømmer jeg om sko i alle mulige farger og fasonger. Og når jeg våkner, tenker jeg på det neste paret med sko jeg har lyst til å kjøpe meg.
Venninnene mine bare ler av meg. "Det kan vel ikke være så nøye", sier de. "Du klarer deg jo godt nå", sier de. "Det er jo bare et par sko". Men de skjønner ikke hvordan jeg har det. De skjønner ikke at jeg trenger akkurat de skoene.
Jeg er 15 år nå. Jeg jobber og tjener mine egne penger. Jeg sparer. Og jeg har bestemt meg for hva jeg skal kjøpe først. Skoene har jeg allerede sett meg ut, de står i en butikk jeg går forbi på vei til jobb. Av og til går jeg inn i butikken på vei hjem, og en gang fikk jeg lov til å prøve skoene på. Jeg er helt sikker på at det er dem jeg skal kjøpe.
Skoene er av stoff, blå og hvite. Sålen er myk, kanskje av gummi. Lissene er tykke og hvite og går gjennom metallringer i stoffet. Bak på skoene står det hvilket merke skoene har. Vennene mine kommer til å bli grønne av misunnelse.
Jeg er sikker på at disse skoene kan brukes til alt. Skole og jobb, fritid og fest. Jeg kan gå på butikken med dem, eller spille fotball med vennene mine. Jeg kommer til å bruke dem mye. Og når de er helt utslitt, skal jeg kjøpe meg et nytt par.
Jeg er 15 år, bor i Mogadishu og drømmer om mitt første par ordentlige sko.
